dinerstatning.no fortalte nylig om Sigmund Stensvik (75), som måtte bruke ett år og tre rettsinstanser for å få rett til å ta ut fastsettelsessøksmål mot SpareBank 1 Skadeforsikring.
Les saken her: Forsikringsselskapet brukte ett år og tre rettsinstanser for å hindre Sigmund i å ta ut fastsettelsessøksmål
Historien om Sigurd Stensvik viser hvordan SpareBank 1 Skadeforsikring prøvde å forhindre 75-åringen i å få dom for forsikringsselskapets erstatningsplikt etter en trafikkulykke. Den viser også hvordan forsikringsselskapet tilsynelatende brukte «alle midler» for å hindre ham i å benytte seg av denne muligheten.
Selskapets begrunnelse
Så hvorfor er det så viktig for forsikringsbransjen å forhindre at skadelidte gis rett til å ta ut fastsettelsessøksmål?
SpareBank 1 Skadeforsikring begrunner sin handlemåte i Stensvik-saken med at de anser det som ressurs- og kostnadsbesparende for begge parter at også de erstatningsmessige følgene av ulykken behandles i samme sak.
Min erfaring som erstatningsadvokat er at saker der det er avsagt dom for selskapets erstatningsplikt, nesten uten unntak senere løses i minnelighet når det gjelder erstatningens størrelse.
Dette stiller etter mitt syn SpareBank 1 Skadeforsikrings begrunnelse i et underlig lys. Ikke minst også når vi vet at et fastsettelsessøksmål gir mindre økonomisk risiko for skadelidte enn om han i tillegg krever å få behandlet erstatningsutmålingen i samme rettsak.
SpareBank 1 Skadeforsikring begrunner også sin handlemåte i denne saken med at de ikke har mottatt noe erstatningskrav fra Stensvik, og at de derfor ikke vet hva kravet består i.
Til det kan sies at selskapet vet at Stensvik er 75 år gammel, og at det vesentlige element i erstatningskravet derfor vil være ménerstatning som utmåles basert på den medisinske vurderingen av skadene.
Når så selskapet ikke har vært villig til å medvirke til innhenting av medisinsk spesialisterklæring for deler av Stensviks skader, har han selvfølgelig heller ikke hatt grunnlag for å fremme et konkret erstatningskrav. Med all respekt; dette bør et forsikringsselskap vite.
Et forsikringsselskap bør også vite at et fastsettelsessøksmål dreier seg om å få domstolens standpunkt til årsaksspørsmålet, og ikke til ansvarsgrunnlaget slik SpareBank 1 Skadeforsikring forteller i sin kommentar til dinerstatning.no.
Ved slike bilulykker som Stensvik har vært utsatt for, er det aldri tvil om ansvarsgrunnlaget.
Retorisk må det derfor være lov å stille spørsmål ved om SpareBank 1 Skadeforsikring helt har forstått hva de har begitt seg inn på, og følgelig hva de har utsatt Stensvik for.
Prute ned erstatningens størrelse
Hva sitter vi i da igjen med? Etter mitt syn er det vanskelig å finne noen annen mulig årsak til at forsikringsbransjen ikke ønsker å skille behandlingen av henholdsvis årsaksspørsmålet og erstatningsutmålingen enn at de ved et slikt skille mister muligheten til å bruke den tvil årsaksvurderingen ofte vil være beheftet med for å prute ned erstatningens størrelse.
Dette skillet eliminerer også muligheten for at domstolene, bevisst eller ubevisst, reduserer erstatningens størrelse på grunn av usikkerhet omkring årsaksspørsmålet. Dommere er tross alt også mennesker.
At forsikringsbransjen ser det som viktig for seg å hindre at skadelidte gis mulighet til å ta ut fastsettelsessøksmål, sannsynliggjøres etter mitt syn godt ved at ulike forsikringsselskaper ved gjentatte anledninger de siste tiårene har gjort sitt beste for å få stoppet fastsettelsessøksmål.
Sist vi var involvert i en slik sak i domstolene før Stensvik-saken var i 2011. Det var da et annet forsikringsselskap som i en nesten identisk sak brakte avvisningsspørsmålet helt til Høyesterett, og tapte.
Så om ikke det var nok, presterte selskapets advokat etter at Høyesterett hadde avgjort spørsmålet, nok en gang å anføre avvisning også i den påfølgende behandling av selve erstatningssaken, først i tingretten, og deretter for lagmannsretten. De ga seg altså ikke, selv etter at Høyesterett hadde sagt sitt i samme sak.
Etter min mening er det vanskelig å tro at det er hensynet til skadelidtes ve og vel som er årsaken til at selskapene gjør sitt beste for å forhindre uttak av fastsettelsessøksmål. Da står vi antagelig igjen med hensynet til selskapenes økonomi.
Hvis forklaringen er at forsikringsselskapene vil spare penger dersom muligheten for fastsettelsessøksmål utelukkes, så må vel det også bety at det er de skadelidte som taper tilsvarende i erstatningsutbetalinger. Vanskeligere er det antagelig ikke?
Sloss mot sine kunder i jussens gråsone
På jusstudiet lærer vi at et grunnleggende formål med forsikring er pulverisering av risiko, altså at et stort antall forsikringstagere betaler for det mindretall som er så uheldige å bli rammet av ulykke.
Grunnleggende for denne tankegangen er at den som rammes skal ha trygghet for at han får erstatning som kompenserer for det tap og de skader han påføres. Det er med dette bakteppet SpareBank 1 Skadeforsikring og deres konkurrenter er gitt konsesjon til å yte forsikring.
Hvis presset på inntjening i bransjen er blitt så sterkt at selskapene ser seg nødt til å sloss mot sine kunder i jussens gråsone, bør det etter mitt syn være lov å stille spørsmål ved om «den ene hånden» i selskapet vet hva «den andre» gjør.
Når Høyesterett ved gjentatte anledninger har konkludert enstemmig med at skadelidte har rett til å ta ut fastsettelsessøksmål, bør tiden være overmoden for at forsikringsselskapene tar dette til etterretning. Nok er nok.
For ingen andre forsikringskunder fortjener å oppleve det samme som Stensvik har vært utsatt for…