Jeg kan kalle henne for «Kari». Hun hadde behov for vår bistand etter at Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) hadde konkludert med at hun var påført en pasientskade under behandling ved et norsk sykehus. Kari fikk først et tilbud om to millioner kroner i erstatning, men vi mente at dette ikke ga henne full kompensasjon for de utgifter og det tap hun fikk som følge av behandlingsskaden.
Lovgiver har bestemt at NPE skal dekke skadelidtes såkalt «rimelige og nødvendige» advokatutgifter i den fasen av erstatningssaken der erstatningens størrelse utmåles og fastsettes. Denne advokatbistanden skal NPE dekke med den til enhver tid gjeldende offentlige salærsatsen.
Vi påtok oss oppdraget for Kari, og utførte dette arbeidet slik Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsen har gjort i tusenvis av erstatningssaker for personer som har vært skadet i trafikkulykker og arbeidsulykker, der regelverket for utmåling av erstatningen er tilnærmet identisk med reglene i pasientskadeerstatningssakene.
Vi gjorde verken mer eller mindre arbeid enn det vi erfaringsbasert vet må til for å gjøre en faglig god jobb for Kari. Vårt arbeid førte da også til at Kari til slutt endte opp med en erstatning fra NPE som var cirka 600.000 kroner høyere enn hun først fikk tilbud om fra NPE.
Hva er så problemet?
Jo, NPE ville bare dekke en del av Karis advokatutgifter, og dette standpunktet ble opprettholdt av klageorganet Pasientskadenemnda (PSN). PSN begrunnet avslaget på å dekke advokatutgiftene fullt ut blant annet med at «Norsk pasientskadeerstatning er et forvaltningsorgan med medisinsk og juridisk kompetanse, som på selvstendig grunnlag utreder og avgjør saken. Det er derfor som hovedregel ikke nødvendig med hjelp fra advokat. I de tilfeller utgifter til advokathjelp blir dekket, dekker Norsk Pasientskadeerstatning de utgifter som er nødvendige og rimelige i den aktuelle sak».
Begrunnelsen for avslaget levner ingen tvil om at pasientskadeerstatningen anser seg som tilstrekkelig kompetente til selv å beslutte hvilken erstatning personer som skades i norsk helsevesen har krav på. Troen på det offentliges egen fortreffelighet brukes det heller ikke mye energi på å skjule.
I Karis sak resulterte Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsens bistand til henne altså i at hun fikk 600.000 kroner mer i erstatning fra NPE enn hun først fikk tilbud om. Dette er langt fra enestående. I vår praksis har vi hatt mange saker der skadelidte som følge av vår bistand har fått vesentlig høyere erstatning enn det NPE i utgangspunktet har vært villig til å gi.
Etter mitt syn stiller dette pasientskadeerstatningens tro på egen fortreffelighet i et lite flatterende lys. Vårt firma er antakelig landets største advokatfirma som jobber for skadelidte, med spesialkompetanse på personskadeerstatning, og vi har lang erfaring i å håndtere disse problemstillingene.
Vi har derfor godt grunnlag for å vite hvilket arbeid som må til for å oppnå et godt resultat for skadelidte. At NPE med lovgiver i ryggen har monopol på å overprøve dette, kan etter mitt syn ikke være en rettsstat verdig.
Dette også fordi lovgiver har bestemt at skadelidtes advokat heller ikke har lov til å ta betalt av skadelidte ut over det NPE er villig til å betale. NPE bestemmer altså hvor mye arbeid motpartens advokat skal kunne utføre, altså hvor grundig og godt arbeid advokaten skal kunne utføre dersom hun eller han ikke skal måtte jobbe gratis. Dersom den skadelidte ønsker mer omfattende og grundig arbeid fra egen advokat, har hun altså ikke lov til å betale advokaten sin for dette arbeidet.
Når NPE i mange saker egenhendig skjærer ned på det antallet advokattimer de vil betale for, så skjønner de fleste at dette ikke er en holdbar situasjon, verken for advokatene som jobber for de skadelidte, eller for de skadelidte.
I Danmark dekkes advokatbistand som betales av det offentlig med en timesats som er mer enn dobbelt så høy som i Norge. Timesatsen i Norge har systematisk over mange år sakket akterut i forhold til den generelle lønnsveksten i samfunnet.
Da regjeringen så på toppen av det hele fra i fjor til i år oppjusterte den offentlige salærtimesatsen med 5 promille, mens lønnsutviklingen ellers i samfunnet var 60 ganger høyere, er det etter mitt syn vanskelig å trekke annen konklusjon enn at rettsikkerheten ikke er et prioritert tema i Norge, i hvert fall ikke dersom den koster penger.
Når Staten ved PSN betaler de skadelidtes advokater med en så lav timesats at det vekker oppsikt i våre naboland, og de på toppen av dette heller ikke betaler for alle timene som rent faktisk er nødvendig for å gjøre en god jobb for skadelidte, så er det nærliggende å trekke den konklusjon at det må passe Staten godt å skvise bort den best kvalifiserte advokatbistanden i de sakene der Staten er motpart.
Samtidig vet vi at Staten selv tar seg råd til å engasjere langt dyrere advokater til å bistå Staten selv når Staten trenger advokatbistand.
De rettssikkerhetsmessig konsekvenser for de skadelidte bør være åpenbare, i det minste for alle andre enn norske politikere. Nå bør ansvarlige politikere kjenne sin besøkelsestid før rettsikkerheten for denne gruppen skadelidte utvikler seg til en ren farse.
Øystein Helland er også ansvarlig redaktør i dinerstatning.no.