91 erstatningssøkere har fått medhold i erstatningskravet, og det er så langt utbetalt 74 millioner kroner i erstatning.
Rundt 30 prosent av medholdssakene er ikke ferdig beregnet, og erstatningssummen vil derfor bli høyere. Gjennomsnittlig utbetaling i de ferdig beregnede sakene er 1,1 millioner kroner.
Beløpene varierer fra 10 000 kroner til i overkant av ni millioner, opplyser Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) i en pressemelding.
Svikt i diagnostikk
Over 80 prosent av medholdssakene er begrunnet med svikt i diagnostikk. Hovedårsakene til svikt i diagnostikk er feiltolkning av symptomene, at det ikke ble rekvirert undersøkelse, at utredningen var mangelfull eller at pasienten tidligere skulle vært henvist til spesialisthelsetjenesten.
Forsinket diagnose førte i flere tilfeller til at det var for sent med trombolysebehandling.
Følgene for pasientene har hovedsakelig vært hjerneskade eller forverring av hjerneskade med kognitiv svikt, motoriske utfordringer, lammelser, kommunikasjonsvansker, synsforstyrrelser og redusert balanse.
Sju pasienter er registrert med dødsfall som følge av svikt i diagnostisering eller behandling.
Det er tre årsaker til at 196 erstatningssøkere har fått avslag.
45 prosent er begrunnet med at det ikke har vært svikt i diagnostikk. I disse sakene er det konkludert med at det ikke var grunnlag for tidligere diagnose ut fra symptomene som forelå.
23 prosent er begrunnet med at det ikke var svikt i behandlingen, og 31 prosent med at det ikke er årsakssammenheng mellom helsehjelpen og skaden som har oppstått.
Fikk medhold etter hjerneinfarkt
En kvinne søkte om erstatning for forsinket diagnostisering og behandling av hjerneslag. Hun mente dette førte til at hun fikk varige lammelser og funksjonssvikt. NPE mente at forsinkelsen skyldtes en svikt, og kvinnen fikk medhold.
Kvinnen ble akutt svimmel, ustø og hadde nedsatt førlighet i den ene foten. Pleier som kom til, fikk mistanke om at hun hatt et drypp, og ringte legevakten. Da ambulanse kom til stedet, var symptomene gått tilbake, men hun var fortsatt ustø og snakket bablende.
Etter samtale med fastlegen tok de henne ikke med, men oppfordret om å ta kontakt om hun ble verre. Om kvelden var hun ustø og falt på toalettet. Hun ble fraktet til legevakten og undersøkt. Kvinnen ønsket ikke innleggelse på sykehuset.
Neste morgen våknet hun med nedsatt førlighet i venstre side. Hun ble da innlagt på sykehuset med mistanke om hjerneinfarkt. CT-undersøkelse av hjernen viste at det hadde vært et infarkt i høyre hjernehalvdel. Hun ble behandlet på vanlig måte med acetylsalisylsyre. Lammelsen på venstre side ble varig, og kvinnen ble avhengig av hjelp med alle daglige gjøremål.
NPEs vurdering: Saken ble vurdert av sakkyndig spesialist i allmennmedisin og sakkyndig spesialist i nevrologi. NPE mente at kvinnen burde vært innlagt på sykehuset for observasjon allerede første gangen hun var i kontakt med ambulansepersonell, med de symptomene hun hadde da.
Selv om hun ikke ønsket å bli innlagt, burde hun fått råd om det. I stedet ble hun rådet til å vente hjemme. Denne oppfølgingen var ikke i tråd med god medisinsk praksis, og kan ha ført til forsinket diagnose og behandling.
Hadde kvinnen vært på sykehuset da tilstanden ble verre om natten, kunne hun fått rask behandling med blodfortynnende. Det er sannsynlig at lammelsene da hadde vært mindre. Kvinnen ville da mest sannsynlig ikke hatt behov for hjelp i det daglige.
NPEs konklusjon: Kvinnen har rett til erstatning.
Fikk avslag etter hjerneinfarkt
En kvinne søkte om erstatning for plager hun mente hun hadde fått etter forsinket diagnose og behandling av hjerneinfarkt.
Kvinnen ringte legevakten da hun plutselig ble svimmel, kvalm og hadde hodepine og synsforstyrrelser. Hun ble hentet i ambulanse hjemme og fraktet til legevakten for undersøkelse. Fra legevakten ble hun sendt direkte til sykehus. CT av hodet og ultralydundersøkelse viste at en av halspulsårene på høyre side var helt tett og at hun hadde et hjerneinfarkt.
Nevrologene mente at bevissthetsnivået hennes var slik at det ikke var grunnlag for trombolyse. Kvinnen fikk øyeblikkelig blodfortynnende og kolesterolsenkende behandling. Fire dager etter, da hun skulle reise hjem, fikk hun på nytt akutte smerter i hodet, og ny undersøkelse viste et nytt infarkt. Heller ikke da var det grunnlag for trombolyse på grunn av øket blødningsfare.
Kvinnen mente at plagene hennes ville vært unngått om hun hadde blitt sendt direkte til sykehuset. Man skulle også satt i gang behandling med trombolyse med en gang. Videre mente kvinnen at det nye hjerneinfarktet skulle vært diagnostisert før.
Hun mente forsinkelsen ga henne hjerneskade, nedsatt syn og kognitiv svikt og førte til at hun falt ut av arbeidslivet.
NPEs vurdering: Saken ble vurdert av sakkyndig spesialist i allmennmedisin og sakkyndig spesialist i nevrologi.
På bakgrunn av undersøkelsen på legevakten, kontaktet legen en nevrolog på sykehuset. Kvinnen ble deretter sendt til sykehuset, hvor hun ble undersøkt med en gang. På dette tidspunktet var det ikke grunnlag for å gjøre en trombolyse.
NPE mente at undersøkelsene og behandlingen kvinnen fikk på sykehuset var i tråd med god medisinsk praksis. Det samme gjaldt da hun fikk et nytt hjerneinfarkt på sykehuset. Siden man allerede hadde satt i gang behandling med blodfortynnende medisiner, kunne man ikke gjøre trombolyse på dette tidspunktet heller, fordi blødningsfaren var for stor.
NPE mente at sykehuset vurderte riktig begge gangene at det ikke var grunnlag for å sette i gang trombolysebehandling. Derfor spilte det ingen rolle om ambulansetransporten kunne vært raskere, og om kvinnen hadde blitt fraktet direkte til sykehuset. Behandlingen og sluttresultatet hadde vært det samme.
NPEs konklusjon: Kvinnen har ikke rett til erstatning.