140 av sakene gjelder forsinket diagnose av ADHD, mens de resterende 25 dreier seg om at diagnosen var feil. Det opplyser Norsk Pasientskadeerstatning selv i en pressemelding.
De fleste av de 23 erstatningssøkerne som fikk medhold skulle ha fått diagnosen ADHD for flere år siden, mens fem av dem ikke skulle hatt denne diagnosen.
I sakene som gjelder forsinket diagnose, ble det i mange tilfeller ikke gjort systematisk kartlegging og utredning på tross av konsentrasjonsvansker, atferdsproblemer og andre symptomer som burde ført til mistanke om ADHD. I andre tilfeller ble kartleggingen gjort, men den ble ikke fulgt opp med riktig behandling, som medisinering med sentralstimulerende legemidler.
I årene fram til de fikk riktig diagnose, fungerte erstatningssøkerne dårligere sosialt og hadde større atferdsproblemer, uro og konsentrasjonsvansker enn de ville hatt hvis de hadde fått korrekt behandling. Dette fikk ofte konsekvenser for skolegang og arbeidsliv.
De fem som fikk medhold for feildiagnostisering av ADHD skulle hatt behandling for andre diagnoser, og fikk bivirkningsskader av de sentralstimulerende medisinene.
To årsaker til avslag
Det er to årsaker til at 142 erstatningssøkere fikk avslag: I 120 saker har det ikke vært svikt i diagnostiseringen, da utredningen var etter god medisinsk praksis. Det var enten ikke mulig å stille diagnosen ADHD tidligere, eller det var ikke grunnlag for å sette denne diagnosen i det hele tatt.
I de øvrige 22 avslagssakene er det ikke sannsynlig årsakssammenheng mellom forsinket eller feil diagnose og plagene erstatningssøkerne har hatt.
Kvinne fikk erstatning for manglende diagnose
Dette er saken: En kvinne fikk diagnosen ADHD i voksen alder. Hun mente at diagnosen burde vært stilt 21 år tidligere. Hun søkte om erstatning for utfordringene hun har hatt i oppveksten med hensyn til skole, utdanning og arbeidsliv. NPE vurderte saken og hun fikk medhold.
Da kvinnen var i 12 års alderen henviste pedagogisk – psykologiske tjeneste (PPT) henne til utredning ved en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i hjemfylket (BUPA).
I henvisningen dit skrev PPT at hun hadde store problemer med å fungere. De beskrev at hun var fysisk urolig, impulsiv, og hadde konsentrasjonsvansker.
BUPA gjorde flere typer tester og observasjoner, og de hadde flere samtaler med både jenta og foreldrene. BUPA testet henne og mente at hun var på grensen til å være psykisk utviklingshemmet.
På bakgrunn av dette, satte skolen i gang spesiell oppfølging, men ellers ikke noe annet. Opp gjennom årene hadde kvinnen store funksjonsproblemer. Først i voksen alder fikk hun diagnosen ADHD, etter at hun ble henvist til utredning ved en ADHD klinikk.
NPEs vurdering: En sakkyndig spesialist i barne- og ungdomspsykiatri vurderte saken.
NPE mente at utredningen kvinnen fikk ved BUPA da hun var barn, ikke var i tråd med god medisinsk praksis. Hun burde fått diagnosen etter utredning ved BUPA 15 år tidligere. Kvinnen hadde da i lengre tid hatt flere av de klassiske symptomene på ADHD.
Gjennom samtaler med familien og opplysninger fra skolen, hadde behandlingsstedet også fått vite at flere familiemedlemmer hadde problemer med hyperaktivitet.
NPE mente at om kvinnen hadde fått riktig diagnose og medisiner 15 år før, ville hun mest sannsynlig hatt nytte av det, selv om hun fikk samme type oppfølging fra skolen som hun ville fått ved en ADHD diagnose.
NPEs konklusjon: Kvinnen har rett til erstatning.
Fikk ikke erstatning etter forsinket diagnose
Dette er saken: En kvinne søkte om erstatning for forsinket diagnose av ADHD. Først i voksen alder fikk hun diagnosen, og startet behandling med legemiddelet Ritalin. Hun mente at diagnosen burde vært stilt mer enn 20 år før. NPE vurderte saken og hun fikk ikke medhold.
Gjennom en lang periode i oppveksten, var kvinnen flere ganger innlagt i psykiatrisk klinikk på grunn av spiseforstyrrelser og depresjoner. Hun fikk blant annet diagnosen bulimi. Selv ba hun flere ganger om å bli utredet for ADHD, uten at hun fikk noen henvisning til det.
Først i godt voksen alder ble hun utredet for dette hos en privatpraktiserende spesialist i psykiatri. Han konkluderte med at hun hadde ADHD. Hun startet opp med medisiner, og hun opplevde god effekt av det. Etter dette hadde hun heller ikke problemer med spiseforstyrrelser.
Kvinnen mente at hun skulle fått denne utredningen i første halvdel av 1990-tallet. Hun mente at det var sannsynlig at hun ville fått diagnosen og startet behandling da. Hun mente at hun mistet muligheten til en god utdanning og en god jobb på grunn av manglende riktig behandling.
NPEs vurdering: En sakkyndig spesialist i psykiatri vurderte saken.
NPE mente at det ikke var grunnlag for å utrede kvinnen for ADHD i begynnelsen av 1990-tallet. Hun hadde ingen symptomer som ga mistanke om denne tilstanden. Det var heller ikke vanlig å utrede voksne for ADHD på den tiden.
Det var også andre problemstillinger som var sentrale for behandlingen. De plagene hun hadde, var ikke typisk for ADHD. Det ikke kjent at ADHD kan gi spiseforstyrrelser. NPE mente derfor at ADHD ikke var årsaken til spiseforstyrrelsene.
NPE konkluderte med at diagnostiseringen og behandlingen kvinnen fikk ved den psykiatriske klinikken, var i tråd med god medisinsk praksis.
NPEs konklusjon: Kvinnen har ikke rett til erstatning.