- Så kollega ble kjørt ihjel på jobb
- Måtte kontakte advokat for å få psykologhjelp
- Har sluttet i operativ tjeneste i politiet
Grimstad, kl 03.30 4.mars 2010: En fange er på rømmen fra soning i en stjålet bil på vill flukt fra politiet på E18 i Aust-Agder. I patruljebil G20 er politibetjent Terje Legreid og en kollega ved tunellen Grimstadporten. De skal legge ut spikermatte for å forsøke og stoppe fluktbilen.
Våre klienter har fått mer enn én milliard i erstatning siden 1992. Ta kontakt for gratis samtale her.
Kollegaen står rett utenfor bilen for å legge ut spikermatten. Plutselig oppdager Legreid billysene komme mot dem fra tunnelen i enorm hastighet.
– Nå kommer han. Pass deg, pass deg, roper han fra førersetet ut til kollegaen.
Men han forsvinner ut av synet. Sekunder senere kommer et stort smell. En livløs person ligger igjen i veibanen. Fluktbilen fortsetter i full fart med knust frontrute vestover.
Dette er starten på en dramatisk og dypt tragisk hendelse som politibetjent Terje Legreid brått sto midt oppe i. En traumatisk opplevelse som viste seg å skape skjulte sår som vanskelig lot seg lege. Minner som er vanskelige å bearbeide flere år etterpå.
Les mer: Her er alt du trenger å vite om yrkesskader
Les mer: Her er alt du trenger å vite om psykisk skade
Mistet livet på jobb
«Ring ambulanse, kollega påkjørt», er første melding på sambandet.
Terje Legreid løper ut av politibilen og mot ulykkesstedet som lyses opp av blinkende blålys. To kolleger fra en sivil politibil som var med i biljakten har også kommet til stedet. De sitter over den livløse betjenten og er i full gang med hjerte- og lungeredning.
Situasjonen er svært kritisk. Legreid bistår i den akutte livredningen av kollegaen på stedet. Livet står ikke til å redde.
– Sjåføren må stanses, ber polititjenestemenn på åstedet.
– Vi kan ikke risikere liv, svarer operasjonsledelsen.
– Han har allerede drept en politimann, svarer politikollegaene.
Politiførstebetjenten ble truffet av bilen i en hastighet på cirka 150 km/t på venstre side, kastet mot bilruten og deretter 20 meter fremover før han traff et skilt, ifølge krimteknikere og trafikkeksperter fra Statens vegvesen.
Seks måneder senere ble en 28 år gammel mann dømt til fem års fengsel for uaktsomt bildrap på politibetjenten.
– Dette måtte jeg takle
– Å være vitne til en slik ulykke på jobb, og drive hjerte- og lungeredning på sin egen kollega, var dramatisk og vanskelig – en opplevelse jeg ikke unner noen, sier Terje Legreid (49) fra Lillesand til dinerstatning.no.
Han sto først frem med sin historie på NRK Sørlandets nettsider.
De neste dagene, og en periode etter ulykken, får Terje Legreid og kollegene hjelp og oppfølgning i gruppesamtaler med psykolog. Allerede uken etter er han tilbake i jobb og den normale hverdagen.
– Jeg følte en skyldfølelse for det som hadde hendt, selv om det ikke var noen reell grunn til det. Samtidig skulle jeg være tøff og ikke la meg knekke. Dette var en del av jobben, og det måtte jeg takle og klare. Det var jo tross alt ikke jeg som var offeret. Jeg overlevde, fikk komme hjem og kom tilsynelatende uskadet fra det, sier Legreid som hadde jobbet i politiet siden 1991.
Ukene og månedene går. I august 2010 starter rettssaken, hvor Terje innkalles som vitne. Samtidig er han ved politihøgskolen i Stavern som instruktør, og ble sittende mye alene. Da kom minnene som ikke er bearbeidet tilbake, gjennom psykiske og fysiske reaksjoner. Han blir sykemeldt, og ønsket hjelp fra psykologen som fulgte ham og kollegene etter drapet. Det viste seg å bli enklere sagt enn gjort.
Måtte få advokatbistand
– Jeg kontaktet den ansvarlige i politidistriktet med beskjed om at jeg hadde behov for hjelp, og ønsket videre samtaler med den samme psykologen – siden han kjente saken. Svarene jeg fikk følte jeg var avvisende, med blant annet økonomi som unnskyldning, sier politibetjenten.
Han understreker at han ikke vil anklage noen, og at man har et eget ansvar. Men Terje følte seg alene, og trengte hjelpen. Han velger å kontakte advokat, og får bistand fra Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsen som har bistått mange politifolk som har vært utsatt for store psykiske påkjenninger.
– Det var til veldig stor hjelp. Tre uker senere fikk jeg komme til psykologen i Bergen. Men det burde ikke vært nødvendig med advokat, men i stedet vært en selvfølge, sier Terje Legreid.
Enklere å brekke et bein
Terje fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Han vet om mange, både kolleger og sivile, som har sett og opplevd traumatiske opplevelser som ikke har fått tilstrekkelig bistand til bearbeiding og behandling
– Det burde vært obligatorisk med individuell oppfølging. Ikke som det sies i mange sammenhenger, at «kan ikke du si ifra hvis du føler behov for noe». Det skal ikke være noe eget valg. Jeg burde vært tvunget i behandling eller samtaler. Dette er ting det ikke holder å «snakke om på pauserommet» og bli ferdig med det, sier Legreid.
Han er overbevist om at det er svært mange som har traumer og problemer som de ikke tør å fortelle om. Samtidig som det er litt tabu og vanskelig å snakke om, er det også vanskelig å bli sett.
– Det hadde vært mye enklere å få nødvendig hjelp om jeg hadde fått fysiske skader i ulykken. Brukket et bein, fått hjernerystelse eller ytre skader. Det er mer synlig og håndfast. Mens disse sårene og smertene er usynlige, sier Legreid.
Ute av tjeneste
For Terje ble belastningen og den manglende forståelsen etter hendelsen så tung at han ikke lenger ønsket å fortsette i jobben. Ett år etter ulykken går han over til en stilling i Utrykningspolitiet. Dette viste seg å bli vanskelig.
– Det gikk ikke lenge før det til stadighet dukket opp situasjoner som fikk hendelsen, minnene og de vonde følelsene til å dukke opp igjen. Jeg fikk psykiske og fysiske reaksjoner. Jeg ble nærmest handlingslammet, og innså at jeg dessverre ikke var skikket til jobben på det tidspunktet når slike situasjoner oppsto.
På eget initiativ har han etter ulykken også studert ved universitetet, som en form for omskolering, for å tilegne seg kunnskap utover politiutdannelsen. I dag har trebarnsfaren fra Lillesand permisjon fra politiet, og har en midlertidig jobb som rådgiver i en annen statlig virksomhet.
– Håpet er at jeg kan komme tilbake til politiet til våren, men da i en administrativ og ikke operativ stilling, avslutter Terje Legreid.
En glemt gruppe
Advokat Line R. Petersen i Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsen som er spesialister på erstatningssaker forklarer at psykiske skader etter traumer ofte er underdiagnostisert.
– Det er rett og slett for lite fokus på dette. De fysiske skadene er lettere å oppdage og fokusere på, både for den skadelidte og i den medisinske oppfølgningen. De psykiske skadevirkningene kommer ofte sigende etterhvert, og for eksempel posttraumatisk stresslidelse kan debutere lang tid etter hendelsen, sier Petersen.
Hun understreker at man ved psykiske skader har akkurat samme rettsvern og rett til erstatning som ved fysiske skader.
– De psykiske belastningene er ofte tunge å bære, og vanskelig for andre å se, sier advokaten. Hun tror politiet er en gruppe hvor det sitter lenger inne å be om hjelp enn i resten av befolkningen.
– De er opplært til å ta en støyt, og det er nok til en viss grad en macho-kultur. Samtidig kan nok mange frykte for karrieremessige konsekvenser om de viser svakheter, sier Line R. Petersen.