I Norge har vi en ordning der staten utbetaler erstatning til voldsofre når gjerningsmannen ikke kan betale for seg. Dette er positivt for ofrene, fordi de slipper og forholde seg til gjerningspersonen og hans eller hennes økonomiske situasjon.
Erstatningssakene behandles av Kontoret for voldsoffererstatning, og kravene for å få erstatning er i utgangspunktet de samme som for ethvert erstatningskrav:
- Vedkommende må ha vært utsatt for en ansvarsbetingende handling (her volden)
- Offeret må ha lidd et økonomisk tap
- Det må være årsakssammenheng mellom den handlingen som er utført og den skaden og det tapet offeret er påført.
Likevel skiller muligheten til å få voldsoffererstatning seg på ett vesentlig punkt fra muligheten for å få erstatning etter for eksempel en trafikkulykke, nemlig når det gjelder hva offeret må klare og bevise.
Der det i andre saker, som for eksempel i trafikkulykker, er tilstrekkelig at skadelidte sannsynliggjør at skaden har skjedd med 50,1 prosent sannsynlighet, kreves det i voldsoffererstatningsloven § 2 siste ledd, en klar sannsynlighet for at voldshandlingen har skjedd før voldsofferet får erstatning. Det er offeret som i begge tilfellene har bevisbyrden for at skaden har skjedd.
Den som er skadd i trafikkulykken behøver bare bevise at det er mer sannsynlig at ulykken har skjedd enn at den ikke har skjedd, og det er ikke nødvendig å vise til skader på bilen eller liknende. Vedkommende kan i prinsippet ha vært alene i bilen og kjørt av veien/bråbremset for et dyr eller lignende uten skader på bilen, men likevel få erstatning hvis vedkommende er skadet.
Offeret i voldsoffererstatningssakene er pålagt en langt strengere bevisbyrde ved at det kreves klar sannsynlighetsovervekt. Man nærmer seg da beviskravene for straffeansvar. Det er ikke nok å bevise at det er mer sannsynlig at handlingen har skjedd enn at den ikke har skjedd, det må være langt mer sannsynlig at den har skjedd.
I en del saker skaper ikke dette problemer. Har man for eksempel blitt slått ned på byen, er det ofte mange vitner, og politiet kommer raskt til stedet.
Det samme er tilfellet ved de fleste klassiske voldstilfellene.
Men hva med de tilfellene der volden er mer skjult og skadene ikke er synlige, de handlingene som foregår i det private rom?
La oss ta eksemplet «Eva». «Eva» ble utsatt for grov voldtekt, og på grunn av sterk skamfølelse oppsøkte hun ikke umiddelbart hjelpeapparatet. Da hun først oppsøkte politiet, sto saken så sterkt at den antatte gjerningsmannen ble varetektsfengslet, men på grunn av manglende fysiske bevis henla politiet til slutt saken på bevisets stilling.
Psykiateren «Eva» oppsøkte sier at de psykiske senvirkningene hun sliter med i dag er typiske for ofre for grove voldtekter.
Fikk så «Eva» voldsoffererstatning?
Nei, hun klarte ikke å bevise med klar sannsynlighet at handlingen hadde funnet sted.
Hvordan kunne hun klare det?
Det er som regel ikke vitner til denne typen straffbare handlinger, og skadene er ikke fysisk synlige. For «Eva» føltes det imidlertid som et nytt overgrep å måtte forklare seg om overgrepene hun var utsatt for nok en gang, for ikke å bli trodd.
Et annet eksempel er «Anne». «Anne» ble utsatt for overgrep av en person hun sto i et tillitsforhold til, la oss si læreren «Per». Overgrepene skjedde over en lengre periode mens «Anne» var i en svært sårbar situasjon. Hun var voksen, men i en situasjon der hun ikke var i stand til å ta voksne beslutninger.
«Per» var ikke «Anne»s lærer, men en lærerressurs som ofte var innom hennes klasse. «Per» erkjente handlingene, men mente det var frivillig.
Fikk «Anne» erstatning?
Nei, hun klarte ikke å bevise at handlingene ikke var frivillig, og et resultat av at «Per» utnyttet sin stilling.
Hvordan kunne hun klare det?
«Anne» var voksen, og her var det ord mot ord. Likevel var det et stort slag for «Anne» ikke å bli trodd da hun valgte å stå frem med historien, og det var helt på det rene at hun i perioden da «forholdet» hadde vart, ikke var i stand til å foreta voksne beslutninger.
Etter min mening viser disse eksemplene at beviskravene i voldsoffererstatningsloven ikke er tilpasset voldshandlinger som ikke foregår i det offentlige rom, og som gir mer «skjulte» skader. Hvorfor skal beviskravene i disse sakene være strengere enn ellers i erstatningsretten?
Kan vi være bekjente av at offeret for disse handlingene skal oppleve et nytt nederlag ved å ikke bli trodd når de først tør å komme frem med sine opplevelser?
Nei. Det kan vi ikke.