SINTEF leverte i juni 2016 resultatene fra et forskningsprosjekt som har kartlagt årsakene til at NAV og Trygderetten omgjør vedtak om økonomiske ytelser, etter at brukerne har påklaget dem.
Rapporten konkluderer med at av de 54.000 klagene som kom inn til NAV Forvaltning i 2015, så ble 42 prosent av klagene omgjort i klagers favør i vedtaksinstansen. De vedtakene som ikke ble omgjort i vedtaksinstansen ble vurdert av NAV klageinstans, som i snitt omgjorde cirka 15 prosent av disse i klagers favør.
Av de sakene der klager heller ikke fikk medhold i NAV klageinstans, ble mellom 3000 og 4000 saker anket videre til Trygderetten, som i snitt opphevet eller omgjorde cirka 25 prosent av disse sakene.
Det får advokat og trygdeekspert Tonje Giertsen til å reagere.
– At flere enn 40 prosent av klagerne får medhold i første klageomgang, og at 25 prosent av de som fortsatt har fått avslag i NAV klageinstans får medhold i Trygderetten er urovekkende. Dette er et rettssikkerhetsproblem, sier advokat Tonje Giertsen til dinerstatning.no.
– Trolig mange som ikke klager
Giertsen mener det verste er at det sannsynligvis er mange brukere som ikke klager på avslag som egentlig skulle hatt rett til den ytelsen de har fått avslag på.
– Får fire av 10 som klager medhold, er det mange der ute som ikke har klaget som mest sannsynlig ville fått medhold i en klage, sier hun.
– I SINTEFS rapport fremgår det at den vanligste årsaken til omgjøring av et vedtak i NAV er at saken var mangelfullt opplyst på vedtakstidspunktet. Dette tilsier at mange av disse feilene kunne vært unngått med bedre saksbehandling, påpeker advokaten.
Rapporten slår fast at NAV må jobbe mer systematisk for å innhente all nødvendig dokumentasjon så tidlig som mulig i forløpet, og at gode og individuelt begrunnede vedtaksbrev er en nøkkel for å forebygge klager og høy omgjøringsprosent.
Kan utredes bedre
– Rapporten viser også at relativt få saker omgjøres som følge av feil lovanvendelse. Det er altså ufullstendig utredet faktum som er hovedårsaken til at feil vedtak fattes, forteller Giertsen.
Rapporten drøfter også mulige gevinster av en tidligere avklaring og koordinering av praksis mellom NAV Forvaltning og NAV-kontorene, som et ledd i å forebygge klager og omgjøring.
SINTEF-rapporten deler klagene opp i tre hovedgrupper;
1. Unødvendige klager: Klager som kunne vært unngått ved bedre saksbehandling. Dette omfatter både vedtaksfattingen, saksbehandling, kommunikasjon og samhandling med bruker, og prosedyrer for innhenting av dokumentasjon. En stor del av klagesakene NAV mottar er knyttet til mangelfull utredning og feil vedtak. Slike saker vil ende med omgjøring av det opprinnelige vedtaket dersom bruker klager. SINTEF konkluderer med at hovedandelen av klagene i første klageinstans faller inn under denne gruppen.
2. Ubegrunnede klager: Klager der saksbehandlingen har vært god, inkludert riktig bruk av faglig skjønn. I disse sakene har klager i utgangspunktet ingen reell grunn til å klage, og disse klagene fører til at det opprinnelige vedtak opprettholdes.
3. Reelle klager: Klager hvor det ikke foreligger åpenbare feil i saksbehandlingen, men hvor saken kan ha endret seg underveis, eller der vurderingen som er gjort, innebærer utstrakt bruk av skjønn. I disse sakene er utfallet ikke gitt. Utfallet kan like gjerne bli at saken omgjøres som at klagebehandlingen bekrefter at de skjønnsmessige vurderingene som ble gjort i førstegangsvedtaket er riktig.
Er kritisk til NAV
– SINTEF-rapporten konkluderer med at det er problematisk at det er så stor omgjøringsprosent i gruppen «unødvendige klager». Dette er problematisk i forhold til bruk av ressurser, da et riktig førstevedtak ville medført mindre arbeid, sier Giertsen – som er bekymret for antallet som får avslag uten å klage.
– NAV er et forvaltningsorgan med stor betydning for mange menneskers velferd. At dette organet har så dårlig kvalitet i sitt arbeid at det går ut over et stort antall enkeltmennesker er ikke akseptabelt i en moderne velferdsstat. Her har myndigheten mye å ta tak i, avslutter advokat Tonje Giertsen.