Svenske Olle Bunketorp går dermed i strupen på de norske forsikringsselskapenes lemfeldige bruk av modeller for årsakssammenheng i personskadesaker.
– Det er veldig vanlig at forsikringsselskapet hevder at det ikke kan ha oppstått en whiplash-skade fordi bilens hastighetsendring var for lav under kollisjonen, men det er feil. Man kan absolutt bli påført en whiplash-skade i lav hastighet, sier Olle Bunketorp til dinerstatning.no.
dinerstatning.no publiserer i dag en 15 sider lang vitenskapelig artikkel som er ført i pennen av Olle Bunketorp. Han er sivilingeniør på den tekniske høgskolen Chalmers, ortoped på Sahlgrenska universitetssykehus i Gøteborg og førsteamanuensis i trafikkmedisin ved Sahlgrenska akademin ved Gøteborgs universitet. I tillegg er han en av Nordens fremste eksperter på whiplash-skader.
Les Olle Bunketorps vitenskapelige artikkel her.
I artikkelen viser trafikkmedisineren til hvordan forenklede vurderinger og beslutninger ofte blir tillagt avgjørende vekt i erstatningssaker der nakkesleng og whiplash er tema.
Er kritisk til vilkårene for årsakssammenheng
Bunketorp er kritisk til hvordan leger, advokater, forsikringsselskaper og domstoler ofte forholder seg til konstruerte «sannheter» ved vurdering av årsakssammenheng i stedet for medisinske vurderinger basert på vitenskapelige bevis.
Bunketorp griper fatt i vilkårene man i norsk rett har utviklet for årsaksvurderingen.
Her er hans viktigste konklusjoner:
1. Hvor stor kraft må til i en kollisjon for at personskade kan oppstå?
De fleste forsikringsselskapene og mange leger og noen teknikere vil påstå at den nedre grensen for skade på biologisk vev er en hastighetsendring (Delta V) på 10 til 15 kilometer i timen. Bunketorp kritiserer hvordan disse hastighetsendringene beregnes.
2. Diagnostisering av whiplashskader.
Bunketorp viser til at man ikke kan stole på at røntgenundersøkelser – som Røntgen, CT og MRI – kan avsløre skader. Han viser til at man i en undersøkelse fant at bare 1,6 prosent av de undersøkte hadde funn på røntgen, mens alle hadde funn synlige i mikroskop, og det selv om radiologen hadde blitt fortalt hvor hun skulle lete.
En såkalt Upright MRI, hvor kroppen ikke hviler, men belastes, ser ut til å gi et riktigere bilde av skadeomfanget.
3. Den traumatologiske forklaringsmodellen.
Modellen er hyppig vist til i norsk rett. I korthet går den ut på at man har det verst umiddelbart etter ulykken, og at man blir gradvis bedre i løpet av en tid. Det kan innenfor denne forståelsen ikke oppstå perioder der man blir bedre for så å bli verre igjen. Dersom man blir verre mener forsikringsselskapene og mange leger at det må være andre årsaker til forverrelsen enn ulykken. Bunketorp kritiserer bruken av denne modellen, og viser til undersøkelser hvor ti prosent av de skadelidte ikke følger en slik normalmodell.
4. Sannsynlighetsvurderingen av alternative årsaker.
Hva kommer plagene man har av hvis det ikke er på grunn av ulykken som man har vært utsatt for? Hva er den statistiske muligheten for at det skal oppstå en tilfeldig nakkesmerte? Olle Bunketorp viser til at cirka en prosent av menn og en halv prosent av kvinner utvikler spontane smerter som setter pasienten ut av spill, såkalt disabling, i løpet av ett år. Av de som har vært utsatt for en ulykke er sjansen fem til ti prosent.
Mulig å bli skadet i lave hastigheter
En konstruert sannhet som Bunketorp altså tilbakeviser, er forsikringsselskapene og deres sakkyndige legers påstander om at den nedre grensen for å kunne skade biologisk vev er en hastighetsendring på 10-15 kilometer i timen.
– Det er mulig å bli skadet selv ved lave hastigheter. Det er logisk helt umulig å sette en nedre grense for når en whiplash-skade kan oppstå. Det er en rekke faktorer som avgjør om vedkommende blir påført en skade. Det kommer an på omstendighetene ved ulykken og om man er disponert for å bli påført slike skader, forteller han.
Han har selv gjort studier etter alvorlige ulykker, som viser at fem til seks prosent av de skadelidte hadde nakkeplager ett år etter, selv ved kollisjonshastigheter på under ti til 15 kilometer i timen.
– Desto lavere hastighet, desto lavere risiko, men risikoen for å bli påført nakkeskade er fortsatt reell selv ved lave hastigheter, påpeker han.
Lar seg lure av materielle skader
Et annet eksempel er vurderingen av materielle skader etter en bilulykke.
– Det er ofte slik at man ser på skadene på bilen etter en kollisjon og gjør en vurdering av om de materielle skadene tilsier om vedkommende har kunnet få en whiplash-skade eller ikke. Det blir helt feil, sier Bunketorp.
Han forteller at det ofte er stikk motsatt. Bilen kan se forferdelig ut etter en kollisjon, men kreftene som har vært involvert vil normalt være tatt opp av karosseriet, mens en tilsynelatende uskadet bil kan ha gitt store skader på den som sitter inne i bilen.
– Kollisjoner der karosseriet ikke blir deformert, fører ofte til høyere akselerasjon på bilen ut av kollisjonen, noe som gir en høyere risiko for skader. Det er derfor et paradoks at utseendet på bilen ofte blir tillagt for stor vekt i et erstatningsoppgjør, sier han.
Er enig med Bunketorp
Tor Ingebrigtsen er advokat og partner i Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsen. Advokatfirmaet er blant de ledende i Norge på bistand til skadelidte etter trafikkulykker, og bistår til enhver tid mange hundre klienter i erstatningssaker mot forsikringsselskaper og andre skadevoldere.
Ingebrigtsen har arbeidet med nakkeskade og whiplash siden 1989, og synes Bunketorps artikkel om WAD (Whiplash Associated Disorders ) er interessant og viktig.
– Jeg mener at mange skadelidte ender opp med for dårlige eller mangelfulle forsikringsoppgjør. Oppgjør som er basert på feil forståelse av årsaksvilkårene, leger som har bindinger til forsikringsselskapene, advokater som ikke kan erstatningsrett, og dommere som lar seg forføre av forenklede modeller, sier advokat Tor Ingebrigtsen til dinerstatning.no.
Han mener at rettspraksis har utviklet seg i en retning som gjør mange skadelidte urett.
– Det er nok ikke alltid slik at «alt var bedre i gamle dager», men tidligere var domstolene flinkere til å foreta en helhetsvurdering av bevismaterialet. Denne helhetsvurderingen er nå desimert av en forenklet vilkårstenkning, sier Ingebrigtsen.
– Bunketorps artikkel er viktig fordi den er vitenskapelig basert og går i rette med en del «sannheter» som mangler tilstrekkelig vitenskapelig belegg i norsk erstatningspraksis. Hans forskning kan brukes direkte i saksbehandlingen av whiplash-saker, og vil forhåpentligvis på sikt føre til mer korrekte erstatningsoppgjør, sier advokaten.
– Er verdt å lytte til
Ingebrigtsen forteller at Bunketorp er en internasjonal autoritet på området som bør lyttes til. Bunketorp jobber tett med miljøet SAFER – Vehicle and Traffic Safety Centre på den tekniske høgskolen Chalmers i Gøteborg. Dette er et av Nordens fremste fagmiljøer innenfor forskning på trafikksikkerhet.
– Bunketorp jobber mye med trafikksikkerhet og har meget god oversikt over forskningen på feltet. Hans argumenter bør derfor tillegges stor vekt i denne debatten, sier erstatningsadvokaten.
– Kan Bunketorps kunnskap påvirke hvordan advokater, forsikringsselskaper og domstoler jobber i personskadeerstatningssaker?
– Advokater må kunne stille de medisinske sakkyndige riktige spørsmål samt kreve at de sakkyndige vurderer alle relevante sider av et skadetilfelle. Dette er sentralt både i saksbehandling som ofte ender i minnelige oppgjør, og i forbindelse med rettssaker, sier han.
– Mange advokater og dommere aksepterer ukritisk den sakkyndiges standpunkter og premisser. Dette er det ikke alltid grunnlag for, noe Bunketorps erfaring viser. Derfor håper jeg at Bunketorps artikkel vil bidra til mer kritisk tenkning i norske domstoler, noe som på sikt vil komme skadelidte til gode, sier advokat og partner Tor Ingebrigtsen.