• Etter et langt liv fult av katastrofale livshendelser ble jeg i 2006 diagnotisert med PTSD og Bipolar lidelse1. Jeg var inn og ut av psykiatrisk sykehus i mange mange år men, jeg hadde et liv.  Jeg hadde arbeid når  det var noe å tillby meg som ikke hadde noen form for utdannelse, jeg ar stille og sky men jeg var veldig pliktoppfyllende, jeg hadde hukommelse som var mesunnelsesverdig. jeg hadde venner. Jeg var stor interesse for politikk og drev aktivt med trening av hund.  Men jeg slet forferdelig. Man kan trygt si at jeg har slitt meg gjennom livet. I alle disse årene fra 2000 har jeg vrt gjennom ALT som er å tilby av behandling.
• I sept 2018 skjedde det mest traumatiske  en mamma kan oppleve,  jeg mistet min eneste datter, 23 år gammel. Etter det vet jeg ikke mer. Jeg gikk i terapi ved VOP som er en en underlagt avdeling av Nordland Psykiatriske sykehus. 
• Jeg vet ikke hvor lenge jeg gikk til samtaler dær men ikke så lenge. Jeg hadde selvfølgelig voldsomme svingninger og var rett og slett farlig for meg selv. Jeg hadde seriøse planer om å ende livet. Jeg klarte ikke å være hjemme, sammen med mennesker hverken kjente eller ukjente. Jeg dro ut om natten, lå ute i skogen i mange måneder. Jeg hadde det så vondt at jeg ville ikke leve mer, men jeg klarte heller ikke å gjøre det slutt. Jeg hadde ingen å snakke med, ikke engang min mann. Jeg trengte å snakke med noen og ble søkt inn på VOP på nytt, ikke mindre en to ganger men da hadde Helse Nord «sagt meg opp» og begrunnet oppsigelsen med at ang min person, så hadde di gjort det di var i stand til å gjøre og kunne ikke gi meg mer hjelp grunnet manglende ekspertise. Denne oppsigelsen varte i over to år. Den avgjørelsen tok livet mitt. Det nærmer seg fire år og den manglende hjelpen har vært helt avgjørende for hvilken vei livet mitt har tatt. Jeg kjenner ikke meg elv igjen. Jeg ider hele tiden. Kognitivt er jeg så redusert at det går ut over min evne til å være uavhengig. Jeg har ikke lengre venner og føler meg ensom, klarer ikke å knytte bånd til andre.Jeg er forandret, jeg merker det selv og blir det fortalt av andre. Hele livet mitt har egentlig vært styrt og levd av andre. Det har vært et veldig vondt liv og at jeg i en alder av 56 år skulle få en så stor forverrelse, av min psykiske tillstand, påført av Psykiatrien i Norge, det er forferdelig vondt. Deres avgjørelse tok det som var igjen av meg og bør prøves i en rett slik at det aldrig skjer igjen, vi kan ikke la psykiatrien slippe med å ødelegge det som er deres jobb å repareres. Jeg er så ødelagt og forandre at separasjon er allerede tre mnd gammel. Det var ikke meg min mann giftet seg med, den damen eksisterer ikke lenger.  Det renner en tåre i ny og ned for min datter. Hun bringer smilet frem hos meg men jeg kan ikke leve på et smil resten av livet.
• Jeg vil aldrig få tilbake det livet jeg hadde. Etter den fatale avgjørelsen HN tok for nærmere fire år siden vil jeg for resten av mitt liv være helt avhengig av andre.
• Derfor vil jeg prøve saken min for domstolen i et forsøk på å få en berettiget erstatning og psykiatrien en klar beskjed om at dette kan ingen la passere.